Denne oppfølgingen har som mål å gjøre det enklere for tillitsvalgte å vurdere om bedriften oppfyller nødvendige krav til grunnbemanning. 

Tekst skrevet av SAFEs advokat Maren Skåden

Læren om grunnbemanning innebærer at det som i utgangspunktet er lovlige midlertidige ansettelser, likevel kan vise seg å være i strid med arbeidsmiljøloven dersom virksomheten over tid har et fast og påregnelig behov for midlertidige ansettelser. 

Grunnbemanningslæren er ikke lovfestet, men er slått fast og avgrenset gjennom rettspraksis. Først og fremst gjennom tre Høyesterettsdommer: Statfjorddommen (krever innlogging lovdata), Ambulansedommen (krever innlogging lovdata) og Sykehuset Innlandet dommen.  

Statfjorddommen er fra 1989 og ble avsagt før arbeidsmiljøloven av 2005 der det ble innført en bestemmelse om at midlertidig ansatte hadde krav på fast ansettelse dersom de hadde vært sammenhengende midlertidig ansatt i mer enn fire år. 

Ambulansedommen ble avsagt i 2006 men gjaldt også vurderinger av krav etter arbeidsmiljøloven av 1977. I begge sakene kom Høyesterett til at de midlertidige ansettelsene var ulovlige. 

Sykehuset Innlandet-dommen kom i 2009. Her fikk ikke arbeidstaker medhold i sitt krav om fast ansettelse. Det blir likevel slått fast at grunnbemanningslæren fortsatt har praktisk betydning ved siden av fireårsregelen, fordi den kan gi grunnlag for fast ansettelse før fire år er gått, slik tilfellet var i Statfjord-dommen.

Spørsmålet om en virksomhet har en tilfredsstillende grunnbemanning må vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle og svaret vil bero på en helhetsvurdering. Tre vilkår må være oppfylt (kumulative vilkår) før det kan konkluderes med at grunnbemanningen er for lav: 

1. Det må påvises et stabilt og påregnelig behov for arbeidskraft utover de faste ansatte.
2. Det må foreligge tilstrekkelig tilknytning mellom arbeidstakeren og arbeidsgiver.
3. Det må kunne skje en økning av grunnbemanningen uten vesentlig ulempe for virksomheten.

Med utgangspunkt i de nevnte Høyesterettsdommene vil vi forsøke å gi litt veiledning på hva som ligger i de tre vilkårene som Høyesterett har oppstilt. 

Vilkår 1:

Jo flere ansatte, jo mer sannsynlig er det at man kan legge til grunn at det foreligger et stabilt og påregnelig behov for arbeidskraft utover de faste stillingene. 

• I Statfjordsaken var det mellom 320 og 210 faste stillinger i perioden.
• I Ambulansesaken var det mellom 140 og 260 faste stillinger.
• I Sykehuset Innlandet-dommen var det kun 24,8 faste stillinger.

Fraværsprosenten må være høy og noenlunde stabil over en lengre periode. 

Fraværsprosenten må vurderes opp mot hvilke stillinger som er aktuelle. Kreves oppbemanning av elektrikere offshore kan man ikke trekke inn fravær blant renholdspersonale. 

Hvilken type fravær er av mindre betydning så lenge fraværet er stabilt over tid og ikke kan knyttes til et forbigående behov. 

• I Statfjordsaken var fraværsprosenten mellom 10-14 prosent.
• I Ambulansedommen var sykefravær 8 prosent, men totalt fravær lå stabilt på 27 %. Utgifter til vikarer hadde ligget stabilt på kr 500.000 pr mnd – kr 900.000 etter sammenslåing av to regioner/virksomheter. 
• I Sykehuset Innlandet-saken slo Høyesterett fast at sykefraværet som var på 15,3 prosent var høyt. Men på grunn av det lave antall ansatte var det kun et vikarbehov på rundt 3 stillinger. Høyesterett la til grunn at grunnbemanningen var god. 

Vilkår 2: 

Den som krever fast ansettelse basert på grunnbemanningsprinsippet må ha arbeidet for arbeidsgiver over tid

• I Statfjordsaken hadde vedkommende arbeidet noenlunde kontinuerlig i 20 vikariat over 2,5 år
• I Ambulansesaken hadde vedkommende arbeidet 14 måneder. Tilsvarende 44 prosent stilling til å begynne med, med økning mot slutten

Vilkår 3: 

Arbeidsgivers skjønn er av betydning og må vektlegges, men ikke enhver ulempe kan sies å være «vesentlig». 

• I Statfjordsaken ble de særegne arbeidsforholdene i Nordsjøen, herunder at bedriften hverken kunne over- eller underbemanne, særegne krav til transport, sikkerhetskurs m.v. veid opp mot et stort og påregnelig behov for arbeidskraft og dermed ikke vurdert å utgjøre en vesentlig ulempe
• I Ambulansedommen talte ikke helkontinuerlig drift og behov for rask utrykning for at vikarbruken var lovlig
• I Sykehuset Innlandet-saken kunne vikarbehovet i liten grad avhjelpes ved å øke grunnbemanningen da fast ansatte i turnus ikke kunne arbeide mer enn hver tredje helg. Dette skapte et større og lovlig behov for vikarer.  

Oppsummert – momenter av betydning for vurderingen av om grunnbemanningen er god nok: 

• Antall faste årsverk må vurderes opp mot fraværsprosent og bruk av vikariater. 
• Kravet til en fast grunnbemanning vil normalt øke proporsjonalt med virksomhetens størrelse. 
• Behovet for arbeidskraft utover den faste grunnbemanningen må ha vært til stede over tid og behovet må være jevnt fordelt utover året.
• Behovet må avklares, det kan være store forskjeller i fravær for ulike stillinger. 
• En økning i grunnbemanningen må føre til at vikarbehovet blir lavere. 
• Det må ikke foreligge andre særegne forhold som tilsier at arbeidskraftbehovet må dekkes av vikar uten fast ansettelse.